Veileder for forskere

Som forsker sørger du for åpen tilgang til dine arbeider ved å publisere i Open Access-tidsskrifter, eller ved å egenarkivere forskningsarbeider som er publisert i abonnementsbaserte kanaler. Disse to «veiene» kalles «gull Open Access» og «grønn Open Access».

Hvorfor er Open Access viktig for meg som forsker?

Et overordnet, prinsipielt argument for Open Access er at resultater fra offentlig finansiert forskning bør være allment tilgjengelig. Forskere har en lang tradisjon for å dele kunnskap uten selv å forvente profitt. De fleste forskere publiserer imidlertid sine arbeider via akademiske forlag, som genererer overskudd ved å tilby lesetilgang for abonnenter (hovedsakelig forskningsbibliotek). Tilgangen til vitenskapelig litteratur er dermed begrenset av betalingsbarrierer. Har du tilgang til resultatene du trenger i ditt daglige arbeid? Har dine fagfeller i Japan, Kenya eller Italia tilgang til dine artikler?

Open Access betyr at forskningsresultater gjøres fritt tilgjengelig på nett. Dette gir store fordeler for forskere og forskermiljøene selv: Forskningsresultater som er åpent tilgjengelig på nett har en påvist siteringsfordel fremfor resultater som kun finnes i abonnementsbaserte kanaler.[1] All forskning bygger på tidligere arbeider, og raskere og bredere tilgang vil effektivisere forskningsarbeidet og forhindre dobbeltarbeid. Open Access vil også være til fordel for kunnskapssamfunnet for øvrig. Fagfolk utenfor akademia, for eksempel i helsesektoren eller i kunnskapsintensive bedrifter, vil kunne dra stor nytte av forbedret tilgang til vitenskapelig informasjon.

Fordelene forbundet med Open Access har gjort at myndighetene i stadig flere land nå ønsker at resultatene fra forskningen de finansierer skal åpnes opp for allmenheten. Finansierende institusjoner, som Norges forskningsråd og EUs rammeprogrammer for forskning (FP7 og Horisont 2020), stiller i dag krav om at alle resultater fra deres programmer skal gjøres tilgjengelig, i form av åpen publisering og/eller arkivering i åpne publiseringsarkiv. En rekke forskningsinstitusjoner har innført Open Access-policyer, som forplikter ansatte til å gjøre forskningsartikler tilgjengelig online.


[1] Se Alma Swan (2010), The Open Access Citation Advantage: Studies and Results to Date. http://eprints.soton.ac.uk/268516/ (26.11.2013.

Open Access-publisering: «Gull Open Access»

Åpen tilgang til forskningsresultater oppnås mest effektivt ved publisering i Open Access-tidsskrifter. Open Access-tidsskrifter er i prinsippet fullgode, fagfellevurderte publiseringskanaler som er gratis å lese for alle som har internettilgang. Open Access-tidsskrifter har i tillegg den fordelen at de ofte benytter åpne lisenser, som Creative Commons-lisensen (CC BY), som gir brukeren/leseren rett til alle former for gjenbruk og videreformidling, mens forfatteren beholder retten til å bli navngitt som opphavsperson. (Ved «tradisjonell» publisering, er det derimot ikke uvanlig at forfatteren overfører de fleste rettigheter til forlaget). Vitenskapelig litteratur som publiseres under en CC BY-lisens, lever opp til forskningens grunnleggende mål: størst mulig spredning av ny, kvalitetssikret kunnskap. Les mer om CC-lisenser i vår FAQ.

Antallet OA-tidsskrifter er stadig økende. Innenfor biologi, medisin og andre realfag, er Open Access-publisering veletablert, med anerkjente OA-utgivere som PLoS, BioMed Central og Hindawi. I humaniora og samfunnsvitenskap har utviklingen gått langsomt, delvis fordi monografien er et viktig format, men det etableres stadig nye OA-plattformer for disse fagene, og også for monografier.

DOAJ-logoFor å finne egnede Open Access-tidsskrifter innenfor ditt fagfelt, anbefales det å søke i NSDs kanalregister eller i DOAJ, Directory of Open Access Journals.  DOAJ har registrert over 10000 OA-tidsskrifter fra 120 land, og dekker de aller fleste fagområder. For Open Access monografier, finnes en tilsvarende tjeneste, Directory of Open Access Books.

OA-tidsskrifter meldes inn som forslag til tellende kanaler i NSDs kanalregister på samme måte som andre tidsskrifter/bokserier.

Artikkelavgift (APC, "Article Processing Charge")

Noen OA-tidsskrifter, men langt i fra de fleste, krever at forfatteren betaler en avgift (APC, «Article Processing Charge») for å få sin artikkel publisert. APC-beløpene varierer betydelig, fra noen tusen til flere titalls tusen kroner pr. artikkel. APC’ene er gjerne høyest i de såkalte «hybrid Open Access»-tidsskriftene. Stadig flere institusjoner i Norge har opprettet publiseringsfond, som dekker forfatteravgift ved OA-publisering. Også EU’s rammeprogrammer for forskning dekker APC-utgifter for forskere som er tilknyttet FP7-, eller Horisont 2020-finansierte prosjekter. Mange OA-tidsskrifter gir fritak (waiver) fra APC-betaling for forskere som ikke har mulighet til å få dette refundert.

Som forsker bør du finne ut om din institusjon, eller prosjekter du deltar i, dekker utgifter ved OA-publisering. De norske universitetene, og flere av høyskolene, har opprettet publiseringsfond for å støtte OA-publisering. Alternativt kan du publisere i et tidsskrift som ikke krever betaling. De fleste DOAJ-registrerte tidsskriftene krever ingen forfatteravgift.

"Hybrid" Open Access

Mange internasjonale forlag gir forfattere mulighet til å gjøre enkeltartikler åpent tilgjengelig mot en forfatteravgift. Dette kalles "hybrid" Open Access (forlagene bruker gjerne sine egne betegnelser på OA-løsninger, som Universal Access (Elsevier), Open Choice (Springer)). Pr. i dag er det få av universitetenes publiseringsfond som dekker hybrid OA-publisering, men enkeltprosjekter som har satt av midler til publisering, vil kunne støtte dette. Ved hybrid-publisering anbefales det å velge forlag som gir mulighet til å publisere under åpne lisenser, aller helst CC BY, som best ivaretar mulighetene for gjenbruk og bred spredning. Som et minimum, i tillegg til gratis lesetilgang for alle, bør den utgitte artikkelen kunne egenarkiveres i et åpent arkiv (les mer om egenarkivering nedenfor).

Vær oppmerksom!

Open Access er basert på at eventuelle kostnader dekkes av den eller de som publiserer i stedet for å avkreve avgift for å kunne lese (abonnement).Enkelte useriøse aktører forsøker å utnytte dette, og de fleste forskere får mange eposter med tilbud om å publisere i et for dem ukjent tidsskrift. For å unngå å publisere i useriøse tidsskrifter – også kalt «Predatory Journals» – anbefales følgende regel: Gi kun fra deg dine forskningsartikler til tidsskrifter som du selv leser og stoler på!

Vær oppmerksom på at tidsskrifter du publiserer i, OA eller ikke, må kunne godkjennes av NSDs kanalregister for at publikasjonen skal gi uttelling i det norske tellekantsystemet.


Egenarkivering: «Grønn Open Access»

Forskere som publiserer i «tradisjonelle», abonnementsbelagte tidsskrifter, kan sørge for bred tilgang til resultatene ved å egenarkivere en versjon av den publiserte artikkelen. Egenarkivering betyr å laste opp en fulltekstversjon av en publisert artikkel i et elektronisk arkiv. I Norge gjøres dette i forbindelse med registrering i CRIStin-systemet, som sender fullteksten videre til det elektroniske arkivet ved forskerens hjeminstitusjon. Egenarkivering sørger for at alle som ikke har betalt for lesetilgang/tilhører en institusjon som ikke abonnerer på det aktuelle tidsskriftet, vil få gratis tilgang til resultatene. Egenarkivering kan gjøres i fagspesifikke arkiv, som Arxiv.org (fysikk og realfag) eller PubMed Central (medisin og livsvitenskap), eller i institusjonsarkivene som finnes ved flere og flere av dagens forskningsinstitusjoner. Fagarkiv og institusjonsarkiv er åpent tilgjengelige online, og sørger dessuten for at fulltekstartikler og metadata «høstes» av internasjonale søkemotorer, som Google Scholar. Dette øker muligheten for at andre kan dra nytte av resultatene.

Forskere som er tilknyttet norske forskningsinstitusjoner, kan laste opp fulltekstversjoner av sine forskningsartikler når disse registreres i CRIStin. Arkivansvarlige ved forskerens institusjon vil sørge for å avklare rettigheter for tilgjengeliggjøring av materialet, og sørge for at tilgjengeliggjøringen skjer i tråd med forlagets bestemmelser om embargotid (tidssperre fra publiseringstidsspunkt til tilgjengeliggjøring kan finne sted).

I CRIStin kan forfattere også laste opp fulltekst av tidligere registrerte artikler. Undersøkelser har vist at en betydelig andel av forskningsarbeidene som er registrert i CRIStin, kunne vært lastet opp som fulltekst. Les mer om egenarkivering via CRIStin.

NB: Også arbeider som publiseres i Open Access-tidsskrifter bør egenarkiveres. Selv om OA-tidsskrifter gir gratis lesetilgang og fri bruksrett, er egenarkivering viktig for å sikre langtidslagring av publikasjoner. OA-tidsskrifter kan utgå, skifte utgiver eller endre vilkårene for gjenbruk. Online arkiver sørger for at fulltekst og metadata blir søkbart i internasjonale søkemotorer, noe som øker sjansene for å bli lest av andre. Institusjonen ønsker å samle alle publikasjoner i sitt vitenarkiv; forskningsfinansierende institusjoner krever egenarkivering. Egenarkivering via CRIStin er enkelt, og ved OA-publikasjoner er rettighetsklarering uproblematisk, siden Gull OA per definisjon tillater egenarkivering.

Bruk forfattertillegg!

Når forfattere inngår avtale om publisering med et forlag, innebærer dette ofte at mange rettigheter overdras til forlaget. Dette kan blant annet gå utover forfatterens rett til å egenarkivere sine versjoner av artikkelen. For å beholde slike rettigheter, anbefales det å bruke et forfattertillegg sammen med forlagsavtalen. Stadig flere finansierende institusjoner stiller krav om tilgjengeliggjøring via egenarkivering, og forfattertillegg er en god metode for å sikre retten til dette. Bruk av forfattertillegg vil dessuten bidra til at arkivenes arbeid med å avklare betingelser for tilgjengeliggjøring vil bli enklere. Å bruke forfattertillegg er enkelt. På denne siden finner du mer om forfattertillegg fra Science Commons. De fleste forlag vil være godt kjent med at forskere er forpliktet til å egenarkivere, og vil godta forfattertillegg sammen med publiseringsavtalen.


Hva er jeg forpliktet til som forsker?

Forskere som deltar i EU-finansierte prosjekter er forpliktet til å gjøre resultater fra denne forskningen åpent tilgjengelig, enten i form av «gull» eller «grønn» OA. For FP7, EUs syvende rammeprogram for forskning, gjaldt kravet om Open Access kun for utvalgte fagområder. Med Horisont 2020, EUs 8 rammeprogram for forskning og innovasjon, som gjelder fra 2014, utvides kravet til å gjelde alle fagområder. Les mer om EUs og Norges forskningsråds krav om Open Access.

Norges forskningsråd (NFR) stiller krav om at resultatene fra NFR-finansierte prosjekter skal gjøres allment tilgjengelig. Forskningsrådet er i ferd med å utarbeide nye krav til OA. I Forskningsrådets generelle vilkår for FoU - prosjekter heter det at: ”Prosjektansvarlig plikter, hvis rettslig mulig, å egenarkivere fagfellevurderte vitenskapelige artikler som bygger på forskning helt eller delvis finansiert av Forskningsrådet i egnede åpne digitale arkiv. ”[1] Også internasjonale forskningsfinansierende organer som National Institute of Health (NIH) i USA, Wellcome Trust i Storbritannia, m.fl., har pålegg om egenarkivering som du må følge dersom du mottar finansiering fra disse. BioMed Central har laget en internasjonal oversikt over krav fra forskningsfinansierende organer.

Les mer om EUs og Norges forskningsråds Open Access-policyer.

Selv om du ikke mottar ekstern forskningsfinansiering bør du undersøke om din institusjon har retningslinjer for egenarkivering. Stadig flere forskningsinstitusjoner i Norge har innført Open Access-policyer, som beskriver institusjonens og de ansattes forpliktelser til å tilgjengeliggjøre forskningsarbeider. Som forsker ved en norsk institusjon, er det stor sannsynlighet for at du allerede har forpliktet deg til en Open Access-policy.


Open Access og opphavsretten

Tilgjengeliggjøring av et vitenskapelig arbeid krever samtykke fra den som har opphavsrett til arbeidet. I utgangspunktet er forfattere suverene opphavspersoner og har full råderett over sitt arbeid. Men publiseringsavtalen som inngås med et forlag vil innebære at mange rettigheter, i noen tilfeller alle rettigheter, overdras til forlaget. Dette kan bety at forfatteren gir fra seg retten til å tilgjengeliggjøre arbeidet i et åpent arkiv, slik stadig flere finansierende institusjoner krever. For å unngå å havne i denne situasjonen, bør forskere benytte et forfattertillegg («Author addendum»), eller en såkalt «License to Publish» - utgivelsestillatelse. Dette er standardiserte dokumenter som føyes til forlagsavtalen og som sørger for at forfatteren beholder retten til å tilgjengeliggjøre en versjon av det aktuelle forskningsarbeidet i et åpent arkiv, samtidig som forlaget får de rettigheter de trenger for å publisere og profitere på det samme verket. Les mer om forfattertillegg i vår FAQ, eller gå til siden Viktige tjenester.

Ved Open Access-publisering (Gull Open Access) benyttes ofte åpne lisenser, som CC BY-lisensen. Åpne lisenser gir fri bruksrett til verket, så lenge opphavspersonen navngis; egenarkivering av litteratur som er publisert med en CC-lisens (eller tilsvarende) er derfor uproblematisk.


Open Access og akademisk frihet

Universitets- og høyskolelovens § 1-5 om faglig frihet og ansvar, omhandler forskeres rett til å offentliggjøre forskningsresultater og forskningsinstitusjoners plikt til å sørge for åpenhet om forskningsresultater. [à lovdata] Mange forskningsmiljøer anser også fritt valg av publiseringskanal som et viktig prinsipp for fri forskning (UH-loven berører ikke dette direkte). Mange finansierende institusjoner stiller i dag krav om at forskningen de finansierer skal gjøres allment tilgjengelig, enten ved at en kopi av et publisert arbeid lastes opp i et åpent online-arkiv, eller ved åpen publisering i «Gull OA»-tidsskrifter. Forskere kan altså fortsatt publisere der de ønsker, også i kanaler som er abonnementsbaserte (ikke-Open Access), så lenge de sørger for at arbeidet blir gjort tilgjengelig i et åpent arkiv (les mer om egenarkivering via CRIStin). Ingen OA-policyer vil pålegge forskere å velge mindre egnede eller mindre anerkjente publiseringskanalier fordi disse er Open Access. Mange OA-policyer vil imidlertid kreve at OA-kanaler skal foretrekkes dersom alt annet er likt.


Hvordan kan jeg bidra til å fremme Open Access?

Ved siden av å publisere i Open Access-tidsskrifter og egenarkivere så mye som mulig av dine forskningsarbeider, kan du som forsker bidra i fagfellevurdering av andres OA-publikasjoner. Som forsker kan du også bidra ved å informere dine kollegaer og studenter om fordelene med Open Access. Forskere som sitter i tidsskriftredaksjoner kan være pådrivere for at deres tidsskrift publiseres under en åpen lisens (CC BY er å foretrekke) og dermed deles med flest mulig.


Sjekkliste for forskere:

  • Jeg har publisert artikler i OA-tidsskrifter med åpen lisens.
  • Jeg har fagfellevurdert artikler for et eller flere OA-tidsskrifter.
  • Jeg har egenarkivert mine publikasjoner (også eldre publikasjoner) i åpent arkiv.
  • Jeg har brukt forfattertillegg for å sikre retten til egenarkivering ved «ordinær» publisering.
  • Jeg har informert kollegaer og studenter om fordeler med Open Access.
 

[1] «Forskningsrådets generelle vilkår for FoU-prosjekter fra 01.01.2012», pkt 5.4.

Publisert 18. des. 2013 12:07 - Sist endret 9. nov. 2015 13:01