print logo

SOS - Spørsmål og Svar

Spørsmål og svar om åpen tilgang til vitenskapelig litteratur


Generelt om Open Access

Hvorfor Open Access?

  • Informasjon og kunnskap bør være fritt tilgjengelig. Ny teknologi, kombinert med forskeres tradisjon for å dele sine resultater  gjør at dette nå er mulig.
  • Forskning er offentlig finansiert, og resultatene bør være offentlig tilgjengelig.
  • Publisering i Open Access-kanaler, eller tilgjengeliggjøring i åpne arkiver, bidrar til større og raskere spredning av forskningsresultater.
  • Open Access kan bidra til å stimulere kunnskapsøkonomien ved at flere brukergrupper får umiddelbar tilgang til aktuell forskning.
  • Open Access opprettholder vitenskapelig standard, men kan bidra til å senke kostnadene.
  • Open Access gir forskningsarbeider en siteringsfordel fremfor abonnementsbaserte publikasjoner.
  • Open Access gir forfatterne mulighet til å beholde langt flere rettigheter enn det som er vanlig ved «tradisjonell» publisering.
  • Open Access gir leseren langt flere bruksrettigheter en abonnementsbaserte publisering.

Hva er Open Access?

Open Access (OA) betyr fri, online tilgang til forskningsresultater. Dette oppnås enten ved at forskningsresultater publiseres i Open Access-tidsskrifter, som gir fri bruksrett for alle, eller ved at forskningsarbeider lastes opp og gjøres tilgjengelig i åpne publiseringsarkiv.

Hovedargumentet for Open Access er at resultater fra offentlig finansiert forskning bør være allment tilgjengelig. Mesteparten av dagens forskningslitteratur publiseres i abonnementsbaserte tidsskrifter, som gjør at tilgangen begrenses av betalingsbarrierer. Det er i dag bred enighet om at Open Access vil kunne bidra til å effektivisere forskningen, og samtidig stimulere kunnskapsøkonomien ved å gi flere brukergrupper tilgang til kvalitetssikret vitenskapelig litteratur.

Forskningsfinansierende aktører, som EU-kommisjonen eller de nasjonale forskningsrådene i en rekke land, krever at resultater fra forskningen de finansierer skal gjøres åpent tilgjengelig. Norske myndigheter har gitt sin prinsipielle tilslutning til Open Access i de to siste forskningsmeldingene (senest Meld. St. 18 (2012-2013), Lange linjer – kunnskap gir muligheter).


Cui bono – hvem har nytte av Open Access?

Forskere vil oppnå større spredning av egne resultater, og vil lettere få tilgang til andres. Finansierende institusjoner vil få større utbytte fra sine investeringer. Kunnskapsbedrifter vil ha fri tilgang til aktuell forskning. Fagfolk, f.eks. helsepersonell eller jurister, eller privatpersoner med faglige interesser, vil lettere kunne holde seg faglig oppdatert. Forskningsinstitusjoner vil kunne samle sin produksjon i elektroniske arkiv og synliggjøre sine ansattes forskningsarbeider.


Er Open Access gratis?

Open Access-publikasjoner er gratis å lese. Men kostnadene ved publisering av vitenskapelige artikler forsvinner ikke. Kostnader knyttet til redaksjonelt arbeid dekkes enten ved at tidsskriftet krever en publiseringsavgift (APC, Article Processing Charge) fra forfatteren (les mer nedenfor), eller ved at tidsskriftet får støtte fra institusjoner de er tilknyttet.


Hva er "gull Open Access"?

Gull (Gold) Open Access er betegnelsen for publisering av forskningsresultater i Open Access-tidsskrifter, altså tidsskrifter som er fritt tilgjengelige online. Gull OA-litteratur er gratis å lese for alle som har internettilgang. Mange Open Access-tidsskrifter utgis under Creative Commons-lisenser (CC-lisenser), eller andre åpne lisenser, som gir leseren/brukeren av publikasjonen ubegrenset rett til å bruke, distribuere eller reprodusere arbeidet i ethvert medium, samtidig som forfatteren beholder retten til å bli navngitt som opphavsperson.


Hva er "grønn Open Access"?

Grønn Open Access (Green Open Access) betyr at forskningsresultater gjøres tilgjengelig på nett gjennom egenarkivering i åpne publiseringsarkiv. Dette kan gjøres i institusjonelle arkiv ved forskerens egen institusjon, som DUO (UiO), Bora (UiB), Munin (UiT), ODA (HiOA), ect. Arkivering kan også gjøres i sentrale, fagspesifikke arkiv. Eksempler på store internasjonale fagarkiv er RePec (økonomifag), PubMed Central (medisin og livsvitenskap) eller ArXiv (fysikk, matematikk og andre realfag).

Grønn OA betyr at det er godkjent versjon av en artikkel som gjøres tilgjengelig, vanligvis den siste manusversjon som forfatteren gir til forlaget for publisering (såkalt «postprint-versjon»). Selv om «grønt» OA-materiale ofte ikke er siterbart – en postprint-versjon er innholdsmessig identisk som en utgitt artikkel, men mangler forlagets formattering, paginering, årgang osv. – er slikt materiale en verdifull, gratis ressurs som lar brukerne finne frem til forskningsresultater uten å betale for dette. En del forlag krever at det skal gå en viss tid (se embargoperiode) før en versjon kan gjøres tilgjengelig online. Les mer om dette nedenfor.


Hva er "hybrid Open Access"?

Hybrid OA er de abonnementsbaserte forlagenes tilnærming til Open Access. Hybrid OA innebærer at forfattere kan velge å betale en APC («Article Processing Charge») for sin artikkel, og dermed sørge for Open Access for enkeltartikler i et ellers abonnementsbasert tidsskrift. NB: De fleste av dagens publiseringsfond støtter ikke publisering i hybridtidsskrifter.


Er Open Access i tråd med prinsippet om akademisk frihet?

Ja. Universitets- og høyskolelovens § 1-5 om faglig frihet og ansvar, omhandler forskeres rett til å offentliggjøre forskningsresultater og forskningsinstitusjoners plikt til å sørge for åpenhet om forskningsresultater. [à lovdata] Mange forskningsmiljøer anser også fritt valg av publiseringskanal som et viktig prinsipp for fri forskning (UH-loven berører ikke dette direkte). Mange finansierende institusjoner stiller i dag krav om at forskningen de finansierer skal gjøres allment tilgjengelig, enten ved at en kopi av et publisert arbeid lastes opp i et åpent online-arkiv, eller ved åpen publisering i «Gull OA»-tidsskrifter. Forskere kan altså fortsatt publisere der de ønsker, også i kanaler som er abonnementsbaserte (ikke-Open Access), så lenge de sørger for at arbeidet blir gjort tilgjengelig i et arkiv (à egenarkivering). Ingen OA-policyer vil pålegge forskere å velge mindre egnede eller mindre anerkjente publiseringskanalier fordi disse er Open Access. Mange OA-policyer vil imidlertid kreve at OA-kanaler skal foretrekkes dersom alt annet er likt.


Er Open Access i tråd med opphavsretten?

Ja. Tilgjengeliggjøring av et vitenskapelig arbeid krever samtykke fra den som har opphavsrett til arbeidet. I utgangspunktet er forfattere suverene opphavspersoner og har full råderett over sitt arbeid. [à lovdata] Men publiseringsavtalen som inngås med et forlag vil innebære at mange rettigheter, i noen tilfeller alle rettigheter, overdras til forlaget. Dette kan bety at forfatteren gir fra seg retten til å tilgjengeliggjøre arbeidet i et åpent arkiv, slik stadig flere finansierende institusjoner krever, og at tilgjengeliggjøring må skje på forlagets premisser. For å unngå å havne i denne situasjonen, bør forskere benytte et forfattertillegg («Author addendum»), eller en såkalt «License to Publish» - utgivelsestillatelse. . Ved Open Access-publisering («Gull Open Access») benyttes ofte åpne lisenser, som CC BY-lisensen. Åpne lisenser gir fri bruksrett til verket, så lenge opphavspersonen navngis; egenarkivering av litteratur som er publisert med en CC BY-lisens (eller tilsvarende) er derfor uproblematisk.


Finnes Open Access-litteratur bare på internett?

I utgangspunktet skjer OA-publisering online. Hos noen OA-utgivere er det imidlertid mulig å bestille papirversjoner mot betaling («print on demand»), dersom dette er ønskelig.


Hva sier norske myndigheter, Norges forskningsråd og EU om Open Access?

«Prinsipielt mener regjeringen at all forskning som er helt eller delvis offentlig finansiert, skal være åpent tilgjengelig.»  (Meld. St. 18 (2012-2013) Lange linjer – kunnskap gir muligheter)

Norges forskningsråd  krever at forskningsresultater fra prosjekter som er helt eller delvis finansiert av Forskningsrådet skal være åpent tilgjengelige. Forskningsrådet anbefaler i dag egenarkivering som hovedtiltak for sikre tilgang til forskningsresultater.

EUs syvende rammeverk for forskning (FP7) innførte et pilotprosjekt for Open Access som krevde egenarkivering eller Gull OA-publisering for forskningsarbeider innenfor utvalgte fagområder. Med Horisont 2020, EUs 8. rammeverk som gjelder f.o.m. 2014, vil kravet om Open Access utvides til å gjelde alle fagområder. Les mer om EUs og Forskningsrådets bestemmelser om Open Access.


Hvordan finner jeg Open Access-litteratur innenfor mitt fagfelt?

Den aller viktigste søketjenesten for Open Access-tidsskrifter er DOAJ, Directory of Open Access Journals (se doaj.org). Her kan det søkes i over 9000 tidsskrifter innen de aller fleste fagområder. I tillegg til DOAJ finnes det en søketjeneste for OA-artikler, CORE, med over 13 millioner Open Access artikler (aug. 2013). Åpent tilgjengelig forskningslitteratur kan også finnes ved å bruke spesialiserte søketjenester, som Google Scholar eller OAIster. Resultatene fra slike søk vil gjerne inkludere ulike typer «grønt» OA-materiale (preprint, postprint og publiserte versjoner) og «grå litteratur», dvs. forskningslitteratur som ikke blir fagfellevurdert, som konferansebidrag eller forskningsrapporter.


Finnes det norske Open Access-tidsskrifter?

Ja. Pr. september 2013 finnes det om lag 45 Open Access-tidsskrifter som er basert i Norge. Gå til oversikt over norske Open Access-tidsskrifter.


Er det noen fordeler når det gjelder siteringer?

Det er gjort en rekke undersøkelser som indikerer at det er en siteringsfordel for Open Access-publikasjoner, men det finnes også studier som viser til liten eller ingen fordel. Om man ikke kan konkludere, så er det ihvertfall godt belegg for å hevde at Open Access sørger for en økning i siteringer. En liste over studier finnes på SPARC Europe sine sider. En fordel angående nedlasting er udiskutabel. 

 


Gjelder Open Access bare for tidsskrifter og tidsskriftsartikler?

Nei. Innen OA-feltet er det et hovedfokus på tidsskriftartikler, siden dette er formatet som brukes aller mest i forskningsverdenen. Men noen utgivere satser også på Open Access monografier. En søketjeneste for «OA-bøker» er DOAB - Directory of Open Access Books.

Det er også i ferd med å bli vanligere å legge ut forskningsrapporter og forskningsdata i åpent tilgjengelige kanaler. Dersom det finnes gode løsninger for tilgjengeliggjøring av forskningsdata innenfor ditt fagfelt, bør disse benyttes.


Hvordan kan jeg holde meg orientert om Open Access?

I forbindelse med NORA-prosjektet ble det opprettet en e-postliste som fremdeles er viktig. Listen heter NORA-info og  kan benyttes for informasjon, diskusjon og erfaringsutveksling om alt som vedrører Open Access – prinsipper, vitenarkiver, OA-tidsskrifter, metadata, programvare osv. Gå til https://list.uit.no/sympa/subscribe/norainfo, skriv inn din e-postadresse og klikk «Submit», så er du med. Listen har også et arkiv  over tidligere e-poster, arkivet er åpent for alle.

 


Hva betyr alle akronymene?

Vi har forsøkt å lage en ordliste som kanskje kan være til hjelp? Den vil ganske sikkert ikke være komplett så gi oss gjerne tips hvis du ikke finner svar på spørsmålet ditt.


Hva er NORA?

De fleste publikasjoner som gjøres tilgjengelig via grønn Open Access, blir tilgjengeliggjort via et institusjonsarkiv. De fleste norske forskningsinstitusjoner har nå arkiv som en selvstendig tjeneste. NORA-tjenesten samler arkivenes innhold og gjør de søkbare i en nasjonal tjeneste. Besøk NORA her

Hvordan hente data fra NORA via et API

Alt som arkivene tilgjengeliggjør blir høstet av NORA, og kan derfor også høstes videre. Her har vi skrevet om hvordan API'et fungerer.


Open Access Publisering

Hva er artikkelavgift (APC, "Article Processing Charge")?

Noen Open Access-tidsskrifter finansierer sin virksomhet ved å ta betalt for å publisere artikler. Artikkelavgifter, (evt. publiseringsavgift/forfatteravgift, også kalt APC, "Article Processing Charge") varierer sterkt, fra noen hundre dollar til flere tusen dollar pr artikkel. Det er gjerne hybrid-tidsskriftene som har den høyeste APC'ene. Slike utgifter ved Open Access-publisering dekkes av publiseringsfond (se neste punkt). Det er altså ikke forfatterne selv som betaler for publiseringen. De aller fleste store OA aktørene som opererer med APC, gir avslag eller fritak fra denne avgiften for forskere som ikke har tilgang til publiseringsfond.

NB: Legg merke til at det kun er enkelte OA-tidsskrifter (og de fleste hybrid-tidsskrifter) som krever APC. Over 60% av OA-tidsskriftene som er registrert i DOAJ, Directory of Open Access journals, krever ingen artikkelavgift.


Hvordan kan jeg få dekket artikkelavgift (APC) ved Open Access-publisering?

De fleste universitetene i Norge, og enkelte høyskoler, har opprettet publiseringsfond for å støtte publisering i Open Access-tidsskrifter som krever forfatteravgift (APC, «Article Processing Charge»). Det tildeles støtte til publisering i tidsskrifter som oppfyller visse kriterier.

NB: Legg merke til at de fleste av dagens publiseringsfond ikke gir støtte til publisering i hybridtidsskrifter. Se oversikt over publiseringsfond i Norge.

Det er også vanlig at forskningsprosjekter øremerker midler til publiseringsavgift. Forskere som deltar i prosjekter finansiert av EUs rammeprogrammer kan søke om å få APC tilbakebetalt. Les mer om Open Access-policyen som gjelder for EU-finansiere forskningsprosjekter / Horisont 2020.


Kan jeg sitere Open Access-litteratur?

Artikler publisert i OA-tidsskrifter («Gull Open Access») eller i hybridtidsskrifter, kan siteres akkurat som «tradisjonelle» forskningspublikasjoner.

Egenarkivert, «grønn» OA-litteratur vil ofte være forfatterens manusversjon av en artikkel, og ikke den endelige, siterbare utgivelsen, selv om innholdet vil være så å si identisk med forlagets publiserte versjon. Grønn OA egner seg derfor til å finne frem til forskningsresultater.


Er Open Access-tidsskrifter fagfellevurderte?

Ja. Open Access-litteratur er i prinsippet fullgod, kvalitetssikret forskningslitteratur. Fagfellevurdering er ett av minstekravene for at et tidsskrift skal registreres i DOAJ og i NSDs kanalregister.


Er Open Access-tidsskrifter poenggivende?

Ja. Dersom du har sett deg ut et OA-tidsskrift du ønsker å publisere i, er det en enkel sak å sjekke om tidsskriftet er på nivå 1 eller 2. Søk på ISSN-nummer i NSDs kanalregister. Se også denne oversikten fra UiT over OA-tidsskrifter som er poenggivende i det norske systemet. Alle fagfellevurderte Open Access-tidsskrifter kan registreres som nye publiseringskanaler i NSD, og vil bli vurdert etter de samme kriteriene som «tradisjonelle» kanaler.


Hva er Predatory Journals/Tidsskrifter?

Såkalte predatory journals er tidsskrifter som bruker Open Access til å tjene penger på APC (publiseringsavgift) ved å late som de tilbyr en valid og skikkelig publiseringskanal med fagfellevurdering. Mange av disse tidsskriftene er ren svindel siden det ikke utføres noen reell fagfellevurdering, mens andre har et så dårlig fagfellesystem av såpass lav kvalitet at det er bortimot verdiløst. Slik at disse tidsskriftene utnytter Open Access modellen til å tjene penger, uten å gi forskeren noen faglig uttelling rent forskningsmessig.

Det er forskernes ansvar å sørge for at de publiserer sine arbeider i seriøse kanaler som kan godkjennes av NSDs kanalregister. Derfor er det viktig at forfatteren er bevisst på kvalitenen til tidsskriftet man ønsker å publisere i.


Hvordan skille mellom gode og dårlige OA-tidsskrifter?

Open Access-tidsskrifter, som abonnementsbaserte tidsskrifter, finnes i varierende kvalitet. Mange OA-tidsskrifter er nystartede, andre er tradisjonsrike tidsskrifter som har gått over til en åpen publiseringsmodell.

En forsker har et selvstendig ansvar for å undersøke en kanals legitimitet, noe som til dels vanskeliggjøres av at det mangler gode tjenester for å identifisere de som kun er ute etter penger. Hvis du lurer på om en kanal er genuin, konsulter  NSD’s kanalregister og/eller CRIStin. Sjekk også opp kanalen  opp i DOAJ, hvis kanalen ikke finnes registrert i noen av disse tjenestene, er det all mulig grunn til å gå kanalen nærmere i sømmene. Det finnes også en uoffisiell svarteliste over Predatory journals som kan konsulteres, denne finnes her (http://scholarlyoa.com/publishers/)


Hva er forfattertillegg («Author Addendum»)?

Forfattertillegg er et standardisert dokument som legges ved avtalen som inngås mellom forfatteren og forlaget ved publisering. Dette tillegget sørger for at forfatteren beholder retten til å egenarkivere, og er et viktig redskap for å sikre at man kan etterfølge kravene som stilles av blant andre NFR og EU om tilgjengeliggjøring av forskningsresultater. Det anbefales å bruke forfattertillegg fra Science Commons/SPARC, eventuelt en «License to Publish» fra JISC/SURF (finnes i norsk oversettelse). Les mer om dette på siden Viktige tjenester.


Hvorfor er det nødvendig å beholde rettigheter til et forskningsarbeid?

Ifølge loven om åndsverk har du som forfatter rettighetene til distribusjon og bruk av tekster og annet materiale du har produsert. Når du publiserer vitenskapelige tekster i bøker eller tidsskrifter utgitt på kommersielle forlag, krever imidlertid mange forlag at du signerer en avtale som innebærer at du overfører retten til eksklusiv publisering til forlaget. (Eksempel på skjema: American Meteorological Society). Tidligere var ikke dette noe problem; forlaget trykket publikasjonen, la denne ut for salg og (om aktuelt) betalte royalties til forfatter. Forlaget hjalp med andre ord forfatteren med å gjøre sine forskningsresultater offentlig tilgjengelige. I dagens digitale samfunn er imidlertid distribusjon av publikasjoner mye enklere på grunn av internett og e-post mm. Samtidig har man også flere muligheter når det gjelder utnyttelse av materialet enn tidligere, som å arbeide videre på materialet, gjøre omskrivinger og utvidelser etc. Slik systemet for publisering virker i dag gir forfatter i de fleste tilfeller fra seg en del rettigheter når du publiserer materiale på kommersielle forlag, de viktigste er:

  • retten til å reprodusere, distribuere og offentlig vise artikkelen i et hvilket som helst medium
  • retten til basere nye verk (derivatives) på den opprinnelige publikasjonen
  • retten til å legge en digital kopi online på dine eller din arbeidsgivers nettsider
  • retten til å gi andre tillatelse til å bruke din publikasjon

Forskere anbefales derfor å benytte forfattertillegg sammen med avtalen som signeres ved publisering av forskningsresultater. Dermed kan forfattere beholde rettigheter ikke bare til å legge artiklene online, men også til å gjenbruke materiale, og la andre interesserte bruke deres materiale i ikke-kommersiell kontekst, for eksempel til undervisning. Vi anbefaler forfattertillegg fra Science Commons.


Kan jeg bruke Open Access-litteratur i undervisningen?

Ja. Creative Commons-lisenser, som brukes av mange OA-utgivere, gir full frihet til å benytte OA-artikler for eksempel i undervisningssammenheng. Undervisere anbefales å gjøre dette, og å tipse studenter om tjenester som DOAJ, CORE, eller Right to Research-koalisjonen, som er et studentinitiativ som jobber for bedret tilgang til forskningslitteratur for studenter. Full tilgang til Open Access-pensum i alle fag er langt i fra en realitet, men det finnes utgivere som satser på OA-lærebøker.


Hva er Creative Commons-lisenser (CC BY)?

Ved tradisjonell akademisk publisering overføres de fleste av rettighetene til forlaget. Dette kan gi begrensninger for hva som tillates av spredning og gjenbruk av forskningsresultater. Stadig flere Open Access-tidsskrifter benytter Creative Commons-lisenser (CC-lisenser). Dette er åpne lisenser som beskriver en «avtale» mellom opphavspersonen og brukeren/leseren. Et verk som er utstyrt med en «CC BY Attribution»-lisens signaliserer at leseren/brukeren gis tillatelse til en rekke former for bruk og gjenbruk av arbeidet, mens forfatteren beholder retten til å bli navngitt som verkets opphavsperson («Attribution»). Det finnes flere CC-lisenser (CC BY-NC, CC BY-SA, osv.), som brukes til ulike formål (musikk, bilder, etc.). For publisering av forskningsresultater er det CC BY som er best egnet, siden denne lisensen legger til rette for størst mulig spredning og deling av kunnskap, samtidig som opphavspersonens rett til navngivelse er sikret. Les mer om lisensene på nettsidene til Creative Commons og Creative Commons Norge.


Hvilke tjenester på nettet kan hjelpe meg rundt Open Acccess-publisering?

Vi har samlet et lite knippe av de tjenestene vi mener kan være til hjelp, du kan se utvalget her


Egenarkivering

Hva er egenarkivering?

Egenarkivering er det samme som «grønn Open Access», det vil si at forskeren laster opp en versjon av et vitenskapelig arbeid i et åpent arkiv. Dette vil vanligvis være et institusjonelt arkiv som forskeren er tilknyttet, eller et internasjonalt, fagspesifikt arkiv. Les mer om egenarkivering via CRIStin-systemet.


Hvorfor skal jeg arkivere mine forskningsartikler?

Ved å egenarkivere dine forskningsarbeider, øker du muligheten for at din forskning blir lest og anvendt. Arkivteknologi sørger for at fulltekst og metadata blir «høstet» av søkemotorer, uavhengig av hvor arkivet befinner seg. Innholdet i åpne arkiver, som Brage-arkivene eller universitetenes arkiver, er dermed tilgjengelig for alle som har internettilgang.

Ved å egenarkivere bidrar du til at din institusjons forskningsarbeider samles og lagres for fremtiden. Institusjonens samlede produksjon kan brukes i «markedsføring» overfor bevilgende instanser og potensielle studenter og ansatte. Institusjoner som har mye materiale tilgjengelig i sitt arkiv, viser vilje til å dele kunnskap og forskningsresultater med allmennheten.

Finansierende institusjoner, som EUs rammeprogram for forskning eller Norges forskningsråd (NFR), krever at forskningsresultater som blir til under deres programmer, gjøres tilgjengelig i online arkiv. Egenarkivering er altså påkrevd for forskere som mottar prosjektmidler fra NFR eller fra EUs programmer.


Hvordan går jeg frem for å egenarkivere mine artikler?

Egenarkivering gjøres ved å laste opp fulltekstdokument i forbindelse med registrering av forskningsarbeider i CRIStin.

Når du laster opp fulltekstdokument i CRIStin, vil du få informasjon fra SHERPA/RoMEO-databasen, som samler opplysninger om forlag og deres bestemmelser for arkivering. Dette vil fortelle deg om det aktuelle forlaget kun tillater egenarkivering av «postprint», altså siste manusversjon etter fagfellevurdering, eller om du kan laste opp forlagets utgitte versjon («Utgivers PDF»). Fulltekstdokumentet som lastes opp i CRIStin blir sendt videre til ditt lokale vitenarkiv, som avklarer eventuell embargoperiode (forlagets tidssperre før fulltekst kan gjøres tilgjengelig).

Egenarkivering via CRIStin forutsetter at din institusjon har et institusjonsarkiv som kan motta fulltekst. Norske universiteter og høyskoler (som deltar i Brage-konsortiet), og enkelte forskningsinstitutter, har denne muligheten. Se listen over norske publiseringsarkiv.


Er min artikkel en kandidat for Grønn Open Access/egenarkivering?

Alle publiserte forskningsartikler kan og bør egenarkiveres. De aller fleste forlag tillater at forskere laster opp en «postprint»-versjon av sine artikler (forfatterens siste manusversjon etter fagfellevurdering). Enkelte forlag tillater også at forlagets endelige versjon (utgivers pdf) gjøres tilgjengelig i arkiv. I så fall er dette å foretrekke. I tillegg til å egenarkivere nye publikasjoner i forbindelse med registrering, bør du gå gjennom tidligere publikasjoner i CRIStin og laste opp fulltekstversjoner.


Hvilken versjon av artikkelen skal jeg egenarkivere?

Et dokument kan gjøres tilgjengelig i ulike versjoner. Disse versjonene går under ulike benevnelser, men de mest brukte navnene på ulike manusversjoner er

  • «Preprint» (opprinnelig manus) er manuskriptet som først blir innsendt til et tidsskriftet og som ennå ikke er fagfellevurdert. I noen fag, som fysikk, er det vanlig å sirkulere preprint-versjoner av artikler.
  • «Postprint» (siste manusversjon etter fagfellevurdering) er den siste versjonen fra forfatterens hånd som sendes inn til forlaget for publisering. En postprint vil innholdsmessig være lik som den publiserte versjonen, men uten forlagets formattering.
  • Publisert versjon (utgivers PDF) er den endelige versjonen av artikkelen, med forlagets formattering og sidetall. Enkelte forlag tillater at forfattere egenarkiverer denne versjonen.

Postprint versjonen er ofte den som er mest aktuell for egenarkivering (grønn Open Access), men dersom forlaget tillater det, er det publisert versjon som bør egenarkiveres. Publisert versjon (utgivers PDF) foretrekkes blant annet pga mulighet for referering.


Bør jeg egenarkivere artikler som er publisert Open Access?

Ja. Alle vitenskapelige artikler bør egenarkiveres. Selv om OA-publisering sørger for fri online-tilgang, er egenarkivering viktig for å sikre langtidslagring. Egenarkivering vil også sørge for at institusjonen får samlet sin vitenskapelig produksjon i det lokale vitenarkivet. OA-publiserte artikler egenarkiveres ved registrering i CRIStin-systemet, på samme måte som andre artikler. EU krever egenarkivering også av OA-artikler.


Min institusjon har ikke eget arkiv. Kan jeg da egenarkivere?

I dag er det kun mulig å egenarkivere via CRIStin dersom din hjeminstitusjon har et vitenarkiv som kan motta fulltekst fra CRIStin-systemet. Alle institusjonsarkiv som er DSpace-baserte, som arkivene i brage-konsortiet og universitetenes arkiver, kan motta fulltekst fra CRIStin. (Se oversikt over norske arkiv). Ta kontakt med de arkivansvarlige ved din institusjon dersom du vil vite mer om egenarkivering.

Egenarkivering kan også gjøres i fagspesifikke arkiv, som ArXiv, PubMed Central eller RePec. Dersom din institusjon ikke har et arkiv, bør du undersøke om det finnes gode, internasjonale fagarkiv for ditt fagfelt.

Dersom du er tilknyttet et EU-finansiert forskningsprosjekt, kan du benytte OpenAIRE-prosjektets «Orphan Repository», et åpent arkiv for EU-forskere ved institusjoner som ikke har egne arkiv. Les mer om OpenAIRE og Orphan Repository.


Min institusjon ønsker å opprette et publiseringsarkiv. Hvordan går vi frem?

Den mest brukte løsningen for institusjonelle arkiv i Norge er BIBSYS Brage. Ved å delta i Brage-konsortiet får institusjonen en arkivløsning som er lik den som brukes av svært mange forskningsinstitusjoner i Norge. Dette gjør det lettere å samkjøre og koordinere OA i Norge på et overordnet nivå, samtidig som institusjonens forskning vil bli mer synlig – og åpent tilgjengelig – for andre.


Min institusjon har et arkiv, men det er nesten tomt. Hvordan går vi frem for å fylle arkivet med innhold?

Et effektivt tiltak for å fylle det lokale vitenarkivet med innhold er å innføre en Open Access-policy. En Open Access-policy bør som et minimum kreve at alle fagfellevurderte forskningsartikler som produseres under ansettelsesforholdet skal egenarkiveres i forbindelse med registrering i CRIStin. Institusjonen bør også oppfordre forskere til å egenarkivere tidligere publiserte arbeider. Insentiver som kan bidra til å øke andelen OA-materiale ved en institusjon, kan være tillegg i driftsmidler for forskere som har høy andel av egenarkiverte arbeider, eller å la andel tilgjengelige forskningsarbeider være tellende ved søknad om stipender, opprykk osv. Les mer om Open Access-policy for institusjoner.


Hvordan etablere et Open Access-tidsskrift?

­Flere institusjoner har etablert egne støttetjenester for utgivelse av OA-tidsskrifter, og alle baserer seg på Open Journals System (OJS). OJS tilbyr rimelig/gratis teknisk drift av selve publiseringssystemet, og en viss grad av støtte i bruken av systemet. Nivået på støttefunksjonene vil variere fra institusjon til institusjon. Tjenestene er primært rettet mot redaksjoner og tidsskrifter/skriftserier med utspring i egen institusjon, men også andre kan få utført tjenester hos flere av dem. Les mer om dette i vår Veileder for utgivere.

Utgivere av OA-tidsskrifter ved norske universiteter:

  • FRITT - Frie tidsskrifter fra Universitetet i Oslo
  • NTNU Open Access Journals
  • Bergen Open Access Publishing
  • Septentrio Academic Publishing (Universitetet i Tromsø)

Hvordan kan «mitt» tidsskrift gå over til en Open Access-modell?

Gå til veileder for utgivere.


Hvordan kan min institusjon bidra til Open Access?

Det er flere måter å bidra på:

  • Institusjonen kan opprette et publiseringsarkiv og sørge for gode rutiner og god informasjon til alle ansatte om egenarkivering. Gå til veileder for arkiveiere.
  • Institusjonen kan opprette et publiseringsfond for å dekke artikkelavgifter ved OA-publisering.
  • Institusjonen kan informere sine ansatte om fordelene med Open Access.
  • Institusjonen kan premiere forskere som har høy andel av tilgjengelige forskningsarbeider.

Det anbefales at denne typen tiltak samles under en forpliktende Open Access-policy som vedtas i institusjonens styre. Institusjonen kan også legge inn krav om deponering og tilgjengeliggjøring i institusjonens arkiv (Grønn OA) som standardelement i arbeidskontrakter. Les mer om dette i Veileder for institusjoner (Open Access-policy).